Innlegg av: havlire

Vil bare kaste meg på her avslutningsvis og avklare en misforståelse fra BSE;

"Unnskyld meg, men anses normal ringmerkingsaktivitet å vare inntil 24 timer? Hvordan er DET mulig? Hvilke hensyn er det man da tar som tilsier at inntil 24 timer kan være nødvendig for å ringmerke en fugl?"

Det er selvsagt ikke slik at 24 timer er normal håndteringstid i ringmerkingsøyemed. EURING (det europeiske samarbeidsorganet for ringmerkingssentraler) har utarbeidte et felles kodesystem som er bygget inn i programvaren som brukes på de respektive nasjonale ringmerkingssentraler, for å lette kommunikasjonen mellom landene. 24 timers fangenskap eller transport mer enn 10 km er satt som (mer eller mindre tilfeldige) grenser for NÅR en fugl er å anse som manipulert, og dermed ikke lenger opptrer spontant. Dette er vesentlige opplysninger i vitenskpelig sammenheng, og merking under slike omstendigheter kodes derfor slik at data på en enkel måte kan selekteres bort dersom kun naturlige forekomster skal analyseres.

Ringmerking under normale omstendigheter berøver ikke fuglen friheten i mer enn en time, som er en tommelfingerregel for hvor lang håndteringstid man må akseptere dersom fangsten er god. Normalt vil et ikke bli reagert med "straffetiltak" dersom man inviterer interesserte til å se fuglen ved frislepp dersom de kan nå frem innen den tidsfristen. Å holde en fugl lenger enn nødvendig utelukkende med det for øyet å vise den frem for interesserte vil bli vurdert som et overtramp i forhold til det fritaket fra lovverket som en ringmerkinglisens gir. Ringmerkingssentralen er også kjent med ymse historier om lange "drag" på fangede fugler tilbake på 90-tallet. For å gjøre en ting helt klart: Hvis noe slikt inntraff i dag (twitch mellom Lista og Jæren på fanged fugler) ville det føre til umiddelbar inndragning av ringmerkingslisensen til vedkommnede merker(e) som holdt fuglen, og den ville ikke blitt returnert med det første.

Når det gjelder kryssing eller ikke kryssing av fangede fugler så vil jeg mene at fugler innfanget for ringmerking er kryssbare. Ikke bare fordi det har vært slik i 40 år (kryssinger ikke noe nytt, og det eksisterer faktisk en tradisjon (kall det rettspraksis om du vil)) som ikke bare kan ignoreres av nytenkende spirrevipper. Man kan jo tenke seg følgende situasjon: En ubestemt svartstrupe/sibirjernspurv blir oppdaget i merkeskauen på Utsira, men flyr rett i et nett før den kan bestemmes. Skal den da ikke kunne krysses? Det ville jo være helt åndssvakt.......

Alf Tore Mjøs

Det høres bra ut, Egil! Da er det jo bare å få revitalisert sitt BW-abonnement fortere enn svint.....

Mvh,

Alf Tore

Er det bare jeg som er litt skuffet over svaret fra Svensson? Vil tro at hele NSKF, som sikkert hadde håpet på litt drahjelp, er litt mellomfornøyd med dette. For hvem ble mye klokere nå? Jeg tviler for så vidt ikke på at Svensson vet hva han snakker om, men hvis det finnes "en rad detaljer" bare i hodet som skiller de to artene, så kunne han jo gjerne nevnt en 3-4 av dem for å bygge oppunder sin konklusjon?

Hvordan skal dette brukes til å underbygge en argumantasjon i det som jo må bli en meget gjennomarbeidet NSKF-rapport?

"Det er en rustspurv, fordi Lars Svensson har sagt det"?

Mvh,

Alf Tore

Men jeg er faktisk fullt berettiget til å ha en mening og stille kritiske spørsmål dersom jeg mener det er nødvendig. OGSÅ ovenfor vitenskapelige institusjoner og ansatte. Det å være ansatt ved en vitenskapelig institusjon er ikke ensbetydende med at hvilke som helst formål og metoder er av det gode (dette er ment generelt, ikke spesifikt rettet mot noen). Du, Zool.Mus. eller andre kan selvfølgelig velge å ignorere hva jeg og andre mener så lenge dere holder dere innenfor lovverket. Men det er jo ikke sikkert det gavner ringmerking på sikt.

Nå er vi langt på vei enig, med unntak av siste setning.

Når det handler om innfanging av sjeldne arter, så er det mange gråsoner og ikke noe enkelt svar på hva som er forsvarlig. Sjeldne truede hekkefugler skal ikke hvem som helst legge seg etter, og definitivt ikke i hekketid. Derfor er det f.eks. ikke tillatt å fange og merke dverggås og snøugle uten at det foreligger en dispensasjon, og at dette skjer i prosjektregi i styrte former.

Så spørs det om det finnes noe prosjekt. Ta åkerrikse som et eksempel. Nå finnes det et åkerrikseprosjekt, derfor blir innfanging av åkerrikse overlatt til dem som jobber med det. Jeg ville ikke finne på å dra ut på Jæren for å fange åkerrikser på eget initiativ så lenge prosjektet er aktivt. I motsatt fall ville jeg ikke sett noe galt i å fange en kreksende åkerrikse, siden all erfaring tilsier at de ikke rømmer lokaliteten av den grunn.

Så har vi definisjonesspørsmålet - hva er en sjelden fugl? Hvor drar du grensen, Vegard? Ved NSKF-listen eller LRSK-listen? Hvis det skulle innføres restriksjoner mot fangst av sjeldene arter, så må DN utarbeide en liste, så det ikke blir opp til enkeltpersoner å definere hvilke arter som er "lovlig" eller "ulovlig". Jeg mener imidlertid av vi klarer oss godt uten en slik restriksjon, og jeg kjenner ikke til at noen slike restriksjoner er innført i andre land.

Jeg mener også at man bør avstå fra å fange sjeldne arter der det er grunn til å mistenke hekking. Tungtveiende forskningsbehov kan likevel gjøre det "akseptabelt" dersom fangsten kan foregå på en skånsom måte. En busksanger som synger ivrig en uke inn i juli er etter alle solemerker en uparret hann, og datoen tilsier at han vil "gi opp" ganske snart. Jeg kan ikke se at det har noen bestandsmessige konsekvenser å fange inn en slik fugl. Busksangeren er dessuten en tallrik art der den finnes, en eventuell innvandring av tallrike r-strateger (tallrike arter med lav årlig forventet overlevelse og høy årlig reproduksjon) kan neppe påvirkes av oss mennesker uansett. Kommer de så kommer de, om noen fanger inn et antall busksangere for blodprøvetaking vil ikke endre en døyt på det. Et forsøk på "plukkfangst" av en hvitbrystlo ville jeg derimot anse som et hodeløst foretak.

Så har man hensynet til sine omgivelser. Jeg er helt enig i at man ikke bør storme til med mistnett dagen etter fuglen er oppdaget. Den aktuelle fuglen på Gjølsjøen var oppdaget 4 dager før den famøse episoden fant sted. Det burde være tid nok for dem som får sin opplevelse ødelagt av 3 x 2,7 mm aluminium, til å oppsøke fuglen først. For ikke å snakke om at det heller ikke var den eneste syngende busksangeren i området. Det er såpass mye hensyn jeg mener man bør ta (til folk). Jeg har ingenting i mot at man tar kontakt med finneren for å tilby vedkommende å delta. Det hadde jeg definitivt gjort dersom jeg antok at de hadde interesse av dette. Men jeg ser heller ikke noe galt i å IKKE ta kontakt. Hadde jeg hatt lokalkunnskap nok til å vita at finneren var negativ til fangst av fuglen, så ville jeg nok droppet kontakten og bare gjort jobben i det stille. Det blir minst bråk av det.

Mvh,

Alf Tore

Går ut fra at det er opp til deg selv å definere hva som er en tungtveiende grunn?

Det er i alle fall ikke din jobb å definere hva som er grunn god nok for verken meg eller den nevnte forskningsgruppen fra Zool. mus i Oslo. I et av dine tidligere innlegg stiller du følgende seks kritiske bemerkninger:

Det finnes både gode og dårlige intensjoner for å fange inn en sjelden fugl i mine øyne. Kanskje var intensjonen god i dette tilfellet, men hvor viktig var i såfall denne blodprøven? Har de ikke DNA profil av busksanger fra før? Har de ikke fått blod fra busksanger(e) fra Utsira? Tok de ikke blod fra de nevnte hekkefuglene fra Kallaksjøen i fjor? Finnes det ikke tilstrekkelig med DNA profiler på busksanger fra utlandet? Hvor mange DNA profiler trenger de egentlig for hver art? Mange spørsmål som gjør det vanskelig å vurdere hvor nødvendig denne konkrete innfangingen egentlig var.

Vi må vel kunne ha tiltro til at en forskningsgruppe fra landets største naturhistoriske museum selv vet hvilke data- og metodiske behov de har i sitt arbeid. Du må i etterkant bare stille så mange kritiske bemerkninger du bare vil, men det er nå en gang ikke verken din eller Buertange sin rolle å fungere som tilsynsutvalg for en av landets største forskningsinstitusjoner.

Min "gi blaffen" bemerkning var myntet på DEN SPESIFIKKE SITUASJONEN ved Gjølsjøen spesielt, jeg har aldri tildigere hørt om en person som til de grader har et eierforhold til en vill fugl. Det opptrinnet som Buertange steller i stand mener jeg er kritikkverdig, både der og da og særlig ved at han i ettertid finner det betimelig å henge disse personene ut et et offentlig debattforum. Til tross for at jeg tidligere i debatten har bemerket at min "gi blaffen" holdning er sterkt situasjonsbetinget , så fortsetter Bunes å tillegge meg en generell gi blaffen mentalitet:

Det er i denne sammenhengen jeg tror "gi-blaffen" mentaliteten som Alf Tore har til andre meninger kan være skadelig for norsk ringmerking.

Det er vel sant som det ble hevdet fra eksperthold tidligere i debatten:

Vanlig hersketeknikk å tilegne motdebbatanter holdninger de ikke har

Forøvrig finner jeg det en smule overdramatisk at denne enkle kommentaren myntet på "Gjølsjøendramaet" skulle kunne "skade norsk ringmerking"! Det er jo hyggelig at man som person blir tillagt stor betydning, selv om jeg mistenker Bunes for å prøve å lage storm i et vannglass. Jeg har tidligere redegjort for at det er DN, ikke ringmerkingssentralen/Museum Stavanger som trekker opp retningslinjene for hvordan ringmerking som fag skal utøves i Norge. Og jeg har full tiltro til at det regelverket vi har sikrer at forskere og andre ringmerkere kan utføre jobben sin, uten å komme i konflikt med lovverket. Kryssere med eietrang kan man aldri gardere seg mot. For øvrig er jeg av den oppfatning at man definitivt ikke får noen spennende data ved å IKKE merke fugl. DET ville være mer skadelig for norsk ringmerking.....

Alf Tore Mjøs

Fint Vegard, der fikk du enda en gang poengtert hvordan jeg gir blaffen i alt og alle. Jeg logger herved av denne debatten, siden du nå åpenbart hovedsaklig er ute etter å provosere.

Alf Tore

Hei igjen Øivind.

Jeg er ikke sinna, men litt oppgitt over holdningene i "kryssermiljøet. Og jeg har lest hva du skriver. Du foretrekker din opplevelse av fuglen uten en ring om foten. Helt greit. Nå er det faktisk slik at de aller fleste sjeldenheter aldri blir fanget og merket. Så jeg vil si vi "lar vær en gang i mellom" og vel så det.

Hva vi kan lære av ringmerking kommer jo helt an på hvilke datra man samler inn, og om fuglen blir registrert/kontrollert igjen. I det konkrete tilfellet vi diskuterer her, vil jeg si at behovet for å fange inn et antall busksangere er legitimt og godt begrunnet. Er du uenig i det?

Innvendinger mot innfanging og merking/prøvetaking er visst utbredt i kryssermiljøet, kan det virke som. Det er i alle fall ingen som gir uttrykk for at det er OK, de tre som har skrevet inn hittil har alle vært negative. Alle begrunner det med hensyn og respekt for andres meninger. Vel, hvor er respekten for andres meninger i kryssermiljøet da? Det er hittil ingen som har gitt uttrykk for at forskningsmessige behov kan gå foran kryssernes interesser i gitte situasjoner. Det er liten forståelse for at det finnes forskere som har en jobb å gjøre, og at de faktiske er pent nødt til å fange inn noen busksangere for å få de datene de trenger for å utføre arbeidet sitt. Når de trenger data fra mer enn en fugl, så er det begrenset hvor mange busksangere de kan tillate seg å ignorere før de ikke får de dataene de trenger.

Den ringmerkerhetsen som kommer til uttrykk i kryssermiljøet kommer bare til å føre til mindre åpenhet i miljøet. Begge veier. Hvem gidder i risikere å bli kjeftet huden full for å fange en uvanlig art? Dersom jeg heretter skulle snuble over en uvanlig fugl som jeg vurderer å merke, så kommer jeg neppe til å informere noen om fuglen FØR den har fått ring i alle fall. Og kanskje ikke etter heller, ingen vits å risikere å bli kjeftet opp fordi noen fikk ødelagt opplevelsen av at den hedde en ring om beinet.

Jeg har tenkt å avslutte dette innlegget med å oppsummere det som skjedde siste gangen en virkelig sjelden fugl ble oppdaget i forbindelse med ringmerking på Revtangen OS. Det har bl.a. relevans i forhold til påstander om vår "gi blaffen" holdning, og Øivind Hagens bekymringer om at fangstforsøk fra ringmerkere skal rasere terrenget.

I juli 2008 ble det oppdaget en beringsnipe på Revtangen (første og hittil eneste funn i Norge), mens vi hadde rusene ute og drev med vaderfangst. Den gangen avslutte vi fangsten umiddelbart, trakk alle bort fra stranden og sendte ut melding om fuglen. Den holdt seg hele helga, og mange blide kryssere fra fjern og nær fikk en fin opplevelse. De som til slutt IKKE klarte å holde seg unna stranden, var selvsagt krysserne/fotografene. Etter en helg med et stort antall skådere på plassen, var det dessuten betydelige tråkkskader i plantefredningsområdet pga all trafikken av skådere/kryssere. Jeg tør påstå at vi den gangen strakk oss LANGT for at feltornitologene skulle få sine opplevelser. Vi ofret to fangstdager i en periode med god fangst, og beringsnipa hedde nesten garantert blitt fanget dersom vi hadde fortsatt med rusene. Ikke at det er viktig, men de 100 voksne myrsnipene vi gikk glipp av var mer verdifulle.

Neste gang noe slikt inntreffer, så kommer vi ikke til å plukke inn rusene og avbryte fangsten. Og jeg regner med at krysserne respekterer MINE meninger om den saken, nemlig at det er viktigere for oss å få jobben (ringmerkingen) gjort enn at dere får et nytt kryss.

Mvh,

Alf Tore Mjøs

Et par klargjørende kommentarer til Hagens innlegg:

Det er IKKE ringmerkingssentralen/Museum Stavanger som er ansvarlig for lisensiering og regelverk. Det er kun DN som har myndighet til å utstede lisenser. Det er også DN som har myndighet til å innføre særbestemmelser eller begrensninger i forhold til enkeltarter.

Museum Stavanger har ansvaret for den praktiske driften av sentralen og håndteringen av ringmerkingsdata. I mine innlegg har jeg prøvd å redegjøre for hva lovverket gir ringmerkerne lov til, og ikke lov til. Jeg har innledningsvis gitt uttrykk for i hvilken situasjon jeg ville "gitt blaffen", og det er i en konfrontasjon av den typen som Buertange beskriver i sitt første innlegg. Han har ikke loven på sin side, og gir seg likevel til å skjelle ut en gruppe forskere som har et legitimt behov for å fange inn en fugl. Det er ikke rimelig å forlange av en forskningsgruppe at de skal ut og finne "sin egen" busksanger i konkurranse med en haug fuglekikkere som leiter nattsangere, og jeg mener kryssermiljøet må tolerere at det finnes forskere/ringmerkere som har kryssende interesser.

Så, hvis jeg nå kan slippe å se flere motdebattanter som på usaklig vis vil tillegge meg en generell "gi blaffen" mentalitet, så hadde det vært fint. Les debatten, ikke bare heng dere på i hylekoret.

Alf Tore Mjøs

Har jeg sagt at andre ikke har rett til å mene noe annet enn meg, Vegard? I mitt siste innlegg har jeg skrevet "Du har din oppfatning, jeg har min". Du er ikke så verst til å vri, vrenge og mistolke selv, så hvis du er i ferd med å slippe opp for argumenter annet enn å tillegge dine motdebattanter påstander om tvilsom debatteknikk, så synes jeg du skal legge bort tastaturet.

Vi har lover og forskrifter som regulerer hvordan en ringmerker skal oppføre seg i norsk natur. Det er særlig:

FOR 2003-03-14 nr 349: Forskrift om innfanging og innsamling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål.

Dessuten kommer allemannsretten inn og setter grenser for hva man kan og ikke kan gjøre i naturen.

Og selvsagt skal man rette seg etter hvor reservatgrensene går

Det er lovgrunnlaget, og så kommer forholdet til "sine omgivelser". Jeg har ingenting i mot at ringmerkere er høflige og tar kontakt med finner, f.eks. for å invitere dem med hvis en skal gjøre et fangstforsøk. Men denne debatten har jo vist med all tydelighet at man risikerer å få et negativt svar, og hva gjør man da? Så lenge man har lovverket på sin side så mener jeg at det er helt OK å gjennomføre fangstforsøket uansett.

FORDI:

1. Finner eier ikke fuglen (ingen eier fuglen)
2. Det er ingen grunn til å anta at et ringmerkingsforsøk skremmer bort fuglen

Bunes mener dette er egoisme fra ringmerkenes side (tar en sjanse på å tolke Bunes meninger igjen, denen er jeg nokså sikker på er korrekt). Jeg mener tvert i mot at egoismen er å finne i Bunes sin argumentasjon. Det burde ikke være noen problem for fuglekikkere å kose seg med en fugl i felt, selv om det er blitt ringmerket eller tatt en blodprøve av. Som det har vært gjort hundrevis av genger før.

Ringmerking skal foregå på en forsvarlig og forskriftsmessig måte. Jeg skrev innledningsvis at man kan "gi blaffen" i enkeltpersoners eietrang til en fugl, fordi jeg mener det er hinsides en hver fornuft at "jeg så den først, da har jeg førsterett osv". Det er en intern justis som kanskje fungerer bra en stund i barnehagen, men som en bør legge fra seg i voksen alder. Det er farlig å bruke ord og uttrykk i en debatt med Bunes, han ønsker nå å tillegge meg en generell "gi blaffen"-mentalitet. Jeg kan forsikre om at ingen på ringmerkingssentralen har en "gi blaffen" mentalitet til hvordan ringmerking utøves som håndverk.

Det som imidlertid vil skade norsk ringmerking på sikt, er nettopp slike holdninger som Buertange og Bunes forfekter. Ved hjelp av "krysserjustisen" sin ønsker de å hindre ringmerkere og forskere å gjøre SIN jobb, til tross for at begge typer virksomheter greit burde kunne forenes.

Og hvis du venter på et svar angående den avsporingen du prøver å få til ved å pirke i publiseringspraksisen på Revtangen OS, så får du ikke det. Det handler om eierrettigheter og retten til å kontrollere publisering av innsamlede data fra en forskningsstasjon, og er totalt irrelevant i denne debatten. Nå er det min tur til å surmule over Bunes sin skammelige debatteknikk....fysjom.

Alf Tore Mjøs

Hei Per!

JEG er et kasus? Det er du som hevder at det å observere en fugl er som et åndsverk å regne, og at man deretter må spørre deg om tillatelse for å ta en blodprøve av fuglen.........

Du har også gitt klart uttrykk for at du ville sagt nei dersom du hadde blitt spurt. Det oser ikke akkurat av den samarbeidsånden du selv etterlyser. DERFOR hadde jeg valgt å droppe å kontakte deg dersom jeg i et hypotetisk tilfelle hadde hatt interesse av å nærme meg en fugl du hadde oppdaget. Din eietrang overgår jo alt det jeg tidligere har opplevt på den ornitologiske storscenen. Du har din oppfatning, jeg har min, og i en slik setting hadde jeg valgt å omgå din person. Det er en penere omskriving av "gi blaffen", dersom dette litt flåsete uttrykket har provosert noen så kan jeg bare beklage.

Men faktum er et du ikke eier verken den busksangeren eller andre rariteter du måtte snuble over, og jeg velger å forholde meg til det som er juridisk korrekt. Og det er at ringmerkingslisensen gir oss tillatelse til å fange denne fuglen om den er 1 meter utenfor reservatgrensene, og verken Fylkesmannens miljøvernavdeling, NOF eller Artsdatabanken har noe krav (eller interesse) av å bli informert om det. Hvorfor skal man i en travel hverdag måtte bruke tid på å informere tre instanser som ikke har noen som helst myndighet i saken uansett? Johannessens innlegg har forklart at i dette tilfellet foreligger det et forskningsmessig behov for å ta blodprøver av et fåtall busksangere. Du har ingen myndighet eller saklig grunn til å nekte dem å fange denne fuglen, og det foreligger heller ikke noen fornuftig grunn til å hevde at et fangstforsøk vil skremme fuglen bort. Likevel setter du deg over loven og kjefter og smeller på seriøse forskere som er ute for å gjøre en jobb. Jo, du burde DEFINITIVT be om unnskyldning til dem du skjelte ut ved Gjølsjøen en mørk natt.

Alf Tore Mjøs

Javisst mener jeg at man kan gi blaffen! Ikke i sine omgivelser, men i personer som mener de har eierrettigheter i en vill fugl. Bunes fortsetter å argumentere som om et fangstforsøk er ensbetydende med at man ødelegger for alle andre enn seg selv, fuglen inkludert. Jeg har prøvd å formidle saklig info om at det er minimal grunn til å frykte at en fugl blir skremt fra plassen, selv om den blir ringmerket. Ergo burde krysserne kunne nyte fuglen uavhengig av om den er blitt merket eller ei. Men klart, noen elsker jo å problematisere alt mulig......

Takk til Lars Erik for en saklig redegjørelse for at det forelå et seriøst forskningsmessig behov for å fange inn denne busksangeren, og for å avklare at ingen reservatgrenser var krenket og at man heller ikke hadde intensjoner om å "forbryte" seg. Etter dette mener jeg at både Buertange og Bunes skylder Johannesen & co sine uforbeholdne unnskyldninger.

Mvh,

Alf Tore Mjøs

Det er ingen som er uenig i at innfanging ikke skal finne sted i et verneområde, det er et brudd på forskriften og vernereglene. Det skrev jeg i mitt første innlegg. Og så diskuterte vi videre i forhold til prinsippene rundt innfanging av sjeldne arter (gitt at de sitter "lovlig" til) og hvor vidt man skal måtte be oppdageren og lov. Noe man selvsagt ikke kan kreve verken i regi av "lov av opphavsrett" (regner med at det var en spøk?) eller andre lover. Jeg synes det blir absurd å hevde noe som helst "eierskap" til selve fuglen, opplevelsen eller hva andre har rett til å foreta seg, men jeg skjønner at andre har en annen oppfatning.

Et viktig poeng er uansett at verken Bunes, Buertange eller andre har noe med å sette seg til doms over hvor vidt andre har en legitim grunn til å fange inn en fugl. Det er ikke "din" fugl, du har ikke rett til å fungere som en moralsk overdommer i forhold til hva som grunn godt nok til å fange inn en fugl, så lenge regelverket blir fulgt. I kryssermiljøet er det et overordnet mål at fuglen skal være tilgjengelig for kryssere/fuglekikkere. I diskusjonen fra 2009 om busksangeren fra Starene skriver Vegard:

"Jeg synes også det er gøy å studere sjeldne fugler i hånd og ser derfor ikke at det er negativt i seg selv, men gitt risikoen for at en syngende nattsanger forsvinner synes jeg dette er et svært egoistisk argument for å fange den inn. Derfor er jeg enig i at man ut fra dette argumentet ihvertfall bør vente noen dager før den fanges inn."

Det er altså OK å fange den etter noen dager. Hensynet til krysserne virker mao å gå foran hensynet til fuglen.

Jeg har fulgt med på de debattene som har berørt ringmerking av uvanlige arter de siste årene, både innfanging av sjeldne arter (f.eks. syngende nattsangere) og sjeldenheter som fanges på fuglestasjoner eller andre faste ringmerkingsplasser.

Argumentasjonen fra krysserhold (med "Kryssere" mener jeg ikke alle kryssere, men de som har ytret seg i disse diskusjonene) kan oppsummeres omtrent slik:

-Sjeldne fugler skal ikke fanges, det er tvilsom moral
(faglige motiver bli avvist som vikarierende motiver)

-Og hvis man ønsker/har behov for å fange, så må man be oppdager om lov. Og aller helst vente noen dager, så alle krysserne kan krysse ferdig. Da er det mindre problematisk å fange fuglen.

-Hvis noen fanger en sjelden fugl på en fuglestasjon, så forventer man at den blir holdt og fremvist for kryssere som kommer ilende fra fjern og nær.

De aller mest iherdige har attpåtil prøvd å stenge ned ringmerkingen på Utsira. Men står gjerne først i køen for å ta gode portrettbilder når "bomben" er fanget i Søre Merkeskogen.

Så, kort oppsummert - meningene som mange kryssere fremfører om dette temaet stinker av en solid dose dobbeltmoral. I tillegg blir "faremomentene" ved å fange inn og merke en fugl overdramatisert i en grad som er helt usaklig.

Videre svar til Vegard om paragrefen på s. 13 i Ringmerkerens Håndbok:
Det er store deler av denne håndboken som er utdatert, særlig siden håndboka er fra 1991 og forskriften som regulerer ringmerking er fra 2003. Paragrafen du viser til knytter seg til en godkjenningsprosedyre i Ringmerkingsrådet. Dette rådet er for langst oppløst, og jeg anser denne paragrafen i retningslinjene for å være utdatert og uaktuell i forhold til dagens regelverk. En merker med A -lisens kan merke alle arter, med "Forbud og unntak" nevnt på side 83-84.

I våre dager er det få av de raritetene som oppdages, som blir innfanget. Andelen var nok adskillig større før. Årsaken er nettopp slike argumenter som forfektes av Buertange og Bunes. I tillegg ødelegger visstnok en ring på foten for fotografene - en "forurensning" av bildet. Alt sammen er argumenter som ikke har noen med faglighet å gjøre, men mer hensynet til kryssere og fotografer. Dessverre har disse holdningene tippet så langt over at det i en del tilfeller svekker seriøsiteten i hele feltornitologien. I fjor holdt en blek Hippolais seg ved Malaneset i Klepp i flere dager, til slutt bestemt til ramasanger. Dette er trolig den vanskeligste ID-problematikken som finnes i vår del av verden. Til tross for at fuglen holdt seg på et lite område i lang tid, og at viktige karakterer kun kan avgjøres i hånd, ble det ikke gjort noe forsøk på å fange fuglen for å få en bedre dokumentasjon. Fuglen satt 4 steinkast unna Revtangen OS, men vi ble aldri anmodet om hjelp til innfanging. Og vi tilbød det heller ikke, siden et slikt forslag trolig hadde blitt avfeid med at vi hadde hatt "vikarierende motiver". Men jobben som ble gjort i felt med å dokumentere denne fuglen, hadde definitivt hatt et forbedringspotensial.

Mvh,

Alf Tore

Jeg ser mange nyanser ved ringmerking, Vegard. Og ved kryssing og fotografering for den saks skyld. Men denne debatten startet med en kritikk av et ringmerkingsforsøk, der både Buertange og du trekker motivene til noen navngitte biologer/ringermerkere i tvil. Uten saklig grunn, etter mitt skjønn. Og det er det det handler om, for å ta det hele tilbake til utgangspunktet. Derfor benytter jeg anledningen til å forsvare ringmerkingen denne gangen, siden innfanging av en busksanger for ringmerking i prinsippet ikke skiller seg i fra innfanging av den løvsangeren som sikkert satt like i nærheten.

Ingen av Feltornitologens medlemmer ville finne på å bry seg om man satt opp et mistnett for å fange en løvsanger. Men en busksanger, den skal man ikke fange, fordi raritetene skal være forbeholdt krysserne. Sånn er det bare i kryssernes verden. Men sånn er det ikke i min verden, Vegard. Det må bare du og andre kryssere leve med.

Mvh,

Alf Tore

Jeg har ikke sagt et ord om din akademiske bakgrunn, men du føler tydeligvis at jeg har tråkket på den. Noe jeg ikke har. Jeg kunne også lirt av meg en lekse om min akademiske bakgrunn som ville sette din "vel så mye akademisk bakgrunn" (dine ord) i et underlig lys, men det ville vært rimelig patetisk. Foretrekker om vi diskuterer sak i steden for å ha en pissekonkurranse.

Jeg har tillatt meg å mene at "kryssere", både i denne og tidligere debatter på dette forumet, både med og uten akademiske titler, har problematisert ringmerking på en måte som grenser til usaklig. "Faremomentene" ved ringmerking blir opphauset på en måte som er langt unna virkeligheten. Dette får meg til å tro at de som argumenterer for at innfanging og merking innebærer så mye negativt, ikke vet veldig mye om hvordan ringmerking fungerer som metode. Individmerking er vanlig praksis i mange forskningsoppgaver. DET ER OGSÅ BLODPRØVETAKING, f.eks. i mye av den fremragende forskningen som skjer i kassefeltene i Oslo i regi av Universitetet i Oslo.

Jeg har aldri hevdet at det å ta "ett bilde" av en fugl er like forstyrrende som å fange og merke den. Du vrir og vrenger minst like mye på mine formuleringer Vegard, som du beskylder meg for å gjøre med dine. Jeg har hevdet at den sanseløse forfølgelsen som mange sjeldne fugler utsettes for fra fotografer, i mange henseende er VERRE enn å fange den inn og merke den. Jeg kan nevne konkrete eksempler på meget sjeldne hekkefugler som har fått ødelagt hekkingen av hensynsløse fotografer, men jeg kommer ikke til å gjøre det fordi jeg ikke ønsker å henge ut enkeltpersoner. Det var ikke for å spore av debatten, men for å stille dette med det snåle eierforholdet som noen får til "sine" fugler, litt i perspektiv.

Du hevder også at blodprøvetakingen du har vært med på, er en "vesentlig større inngripen" enn å sette på ring og ta biometri. Og du slenger ikke på en slik formulering som dette:

"Med det sier jeg IKKE at det nødvendigvis reduserer overlevelse."

hvis du ikke mener å antyde at dette godt KAN påvirke overlevelsessjansene for fuglen. Igjen er du ute med antydninger og påstander som stiller forskningen i et dårligere lys enn den har fortjent. Enkel blodprøvetaking krever ikke noen spesialtillatelse av den grunn at det ikke er ansett som dyreforsøk eller noe som påfører fuglen nevneverdig belastning. Hvis du mener at det dere har drevet med er et "vesentlig inngrep" ovenfor de fuglene dere har tatt prøver av, så bør vi kanskje konfrontere disse prosjektene med hva dere holder på med. For da må dere gjøre ett eller annet riv ruskende galt, og ikke i henhold til forskrift og retningslinjer.

Mvh,

Alf Tore

Det er ikke første gangen det blir fremsatt grunnløse påstander om hvor skadelig ringmerking er, i dette forumet. Det kommer fra kryssere med liten kunnskap om hvordan ringmerking brukes som metode i forskning, og hvilken påvirkning ringmerking faktisk har på en innfanget fugl.

Det finnes en lang rekke nasjonale og internasjonale prosjekter hvor fangst og gjenfangst er metoden for å fremskaffe data om overlevelse og reproduksjon. RAS (Retrapping Adults for Survival), CES (Constant Effort Sites), det amerikanske motstykket MAPS etc. I disse prosjektene fanges hekkende fugler på hekkeplassene. I et CES-prosjekt fanges det 12 ganger i løpet av sesongen på samme lokalitet, mange hekkefugler fugler havner i nettene gjentatte ganger og årvisst.

Selvsagt hadde ikke denne metodikken fungert dersom en innfanget fugl tok skrekken og stakk av etter de ble fanget og merket første gang. Men det er nå heldigvis ikke det som skjer, fordi territorielle fugler godt tåler å bli innfanget og påsatt en enkel ring. Det finnes det mao tonnevis av internasjonale studier som forteller noe om.

Hvor vidt en fugl fanges i regi av et slikt prosjekt, eller om det er for å skaffe en blodprøve eller en annen grunn, betyr intet. Risikoen for å påvirke individet er neglisjerbar okke som.

Jeg tolker deg dithen Vegard, at du mener naturhistorisk museum burde sende noen til Baltikum dersom de trenger en blodprøve av en busksanger. Det virker ikke veldig fornuftig på meg, og heller ikke særlig miljøbevisst, hvis de bare trenger å kjøre til Østfold. DNA-et endrer seg ikke om fuglen trekker noen hundre kilometer utenfor kjerneområdet.

Mvh,

Alf Tore